De som har fulgt meg gjennom min gamle blogg vet at jeg er kristen. Jeg har riktignok skrevet lite om det der da jeg har følt at det har vært feil arena å ta opp slikt på. Jeg har heller fokusert hovedsakelig på politikk, samfunn og andre ting. Det skal jeg ikke gi meg med.
Men som noen husker fra en tidligere post,så vil jeg fremover prøve å trekke frem de positive og oppbyggende emnene.
Da blir det faktisk også veldig naturlig at jeg skriver litt om troen min og hvordan jeg som individ oppfatter dette med å være kristen. For meg er det nemlig oppbyggende (og jeg vet utfra tidligere debatter at noen bloggere synes dette er rart, - det sier jo litt om hvor forskjellige verdener vi lever i).
Jeg vil forresten si at jeg er utrolig glad over å ha fått skryt ved å ikke virke misjonerende i min måte å skrive på. HvaHunSa har f.eks skrevet dette til meg, og det har jeg trukket til hjertet mitt. Jeg håper denne oppfatningen av meg alltid vil være der hos mange.
Jeg legger selvsagt ikke skjul på at jeg ønsker å se andre bli frelst,men så er det jo dette med valgfriheten da.Ingen blir kristen ved at du trer noe ned over hodet på dem.Eller slår de med en bibel (billedlig talt). Snarere tvert imot faktisk. Om de derimot av egen fri vilje ønsker å snakke om slikt, så sier jeg gladelig ja takk til dèt.
Skal jeg si noe som er veldig ironisk?
Jeg studerer kristendom grunnfag i år. De jeg forteller det til, tror automatisk at jeg liksom er “bibel-lærd”. Joda, jeg vet helt sikkert mer enn de fleste, men mye av det jeg vet har jeg heller lest i innlegg, artikler og bøker om spesielle emner. Såkalt fordypning. Jeg leser sjeldent i Bibelen in it self. Dette kan jo selvsagt endre seg.
Jeg ser på Bibelen som en Hellig bok. De som har skrevet den fikk det de skulle skrive fra Den Hellige Ånd. Jeg tror det er mye matnyttig der, - dvs om man vet å lese Bibelen slik den skal leses. Man må alltid ha i bakhodet at Jesus er nøkkelen og at oppgavene han ga oss, ble gitt ved Hellig Ånd til apostlene. Jeg føler meg på meg i skrivende stund at dette blir en lang post for jeg har mye å si
Bær over med meg. Jeg kommer ikke til å komme med direkte bibel-sitater, men skriver gjerne noen ting jeg et står i Bibelen, som for meg er viktig.
Teologi = subjektivt helhetlig sett
Jeg er lite glad i at mennesker skal være så voldsomt interresert i å bekjenne seg til en bestemt teologi, satt opp av de og de dogmene. Jeg har liten tro på at en eneste teologi er helt sann. Jeg tror heller som det står i Bibelen, at alle ser stykkevis og delt. Det blir derfor absurd og fjernt for meg når noen kristne kaller seg for bibeltro. Men det er klart, ordet kan både bety at man tror på Bibelen og at man er tro mot Bibelen. Det sistnevnte klarer ingen, for det er jo akkurat det Jesus selv presiserer, men det høres lett slik ut når man bruker ordet “bibeltro”.
Jeg tror på Bibelen ja, men den må nok tolkes, i tråd med psykologi, vitenskap og fornuft. Gud er ikke nødvendigvis i mot noen av disse tingene. På samme måte forandrer ikke moral og åndelige lover seg fra tid til tid, men forblir stadige fulle av visdom. Men så er det dette med tolkningen da. At en har flere teologier, viser jo til at det finnes flere tolkninger. Dette trenger ikke bare å være negativt, - det kan være helt motsatt faktisk. Det viser jo nettopp at man kan lære av hverandre og se ting fra flere sider. Hvor viktig er det ikke å kunne det?
Fordommer
Jeg tror mange har virkelig sterke fordommer om hva det vil si å være en kristen. En venninne av meg spurte meg for ikke så lenge siden: “Jeg skjønner ikke hvorfor du har valgt å være kristen”. Men hadde det ikke vært tåpelig av meg å velge å ikke være kristen etter at Gud har gitt meg troen? Hadde det ikke vært tåpelig å kutte ut å spise salat, om du visste det var godt for deg og du til og med likte det? Hehe, jeg får inntrykk av at mange oppfatter det å bli kristen som å komme inn i et fengsel omtrent. Men det er i grunn omvendt. Jeg har hatt mange åndelige opplevelser som har bekreftet troen min. De tar jeg ikke opp her.
Jeg kan vite det at Gud elsker meg, selv om jeg gjør feil. Siden han elsker meg og alle mennesker uavhengig av hva vi gjør rett eller galt, så har vi i hans øyne akkurat likt menneskeverd. Dette er et krystallklart og godt argument for hvorfor menneskeverdet står så sterkt i kristen tro. Jada, jada, selvsagt har Kristendommen blitt brukt til mye drit, - rasisme, mannsjåvinisme, slaveri, men dette har ikke noe med min Gud å gjøre. Alle religioner blir misbrukt.
Relasjon
Kristendommen er derimot ikke en religion dypest sett. Det er her folk tar feil. Det er en relasjon med Jesus. Hvorfor skulle ellers Det nye testamentet si at “Jesus er alt”? Å ha den relasjonen med Jesus, det er det som er å være kristen. Troen får vi, derfor er det ikke det vi gjør som gjør oss kristne…nei, for hadde det vært slik, hadde vi snudd opp ned på det Jesus sa. En blir kristen fordi en er elsket av den treenige Gud og vil ha en relasjon med Jesus.
Jeg tror hjerteforholdet vårt har mye å si. Om vi fyller oss med hat, på samme tid som vi er frelst, så tror jeg ikke at det da finnes en garanti for at vi havner med Gud. For hat og Gud er motsetninger. Derfor har jeg blitt veldig opptatt i det siste (ikke på den paniske måten men den rolige motiverende og gode måten) av å fokusere på det gode, og legge bak meg vonde holdninger mot folk. Selvsagt får jeg dem til stadighet, men jeg prøver å endre på det. Friheten i Jesus har hjulpet meg kraftig med dette. Det er sjeldent jeg føler hat, slik jeg lett kunne før.
Når jeg skriver dette, mener jeg absolutt ikke at ikke-kristne også ikke klarer å tenke slik. Tankens kraft er sterk. Men Gud trigger oss tror jeg. Han dytter så vi kan løpe ekstra fort når vi jogger. Vi møter ham på halvveien, det er litt det bildet jeg har. Det er en relasjon som vi burde ta vare på, akkurat som i et godt vennskap. Og vi feiler, ja, stadig. Og derfor erkjenner vi at vi trenger den relasjonen. Gud ønsker overhodet ikke at vi skal gå rundt med dårlig samvittighet overfor noe vi har gjort. Nei, “se fremover” føler jeg at han sier, som et motiverende godord. “Se fremover mot alt som er godt”.
“Ekle synden! USJ!”
Synd. Synd er et ord som har fått mange til å skjerme seg mot Kristendommen. Satanister og aggresive ateister forakter ordet. Mange av de tidlige kristne brukte ordene “å bomme på målet” når de best skulle forklare “synd”. Men så sier altså Det nye testamentet at den eneste synden etter Jesus er at man ikke tar i mot ham. At man ikke pleier den relasjonen. Pleier man relasjonen om man bommer på målet? Selvsagt, for det er vi dømt til. Men jeg mener at det er store forskjeller på synder. Noen er nemlig motivert av andre tanker og følelser enn hat. Noen er motivert av hat. Sistnevnte fører oss vekk fra den relasjonen vi har med Jesus, - uansett hva vi selv indoktrinerer oss selv til å tro. Slik føler jeg det. Slik er mitt syn på det. Man fokusererer forresten feil, om synden er i blikkfanget når man er kristen. Kort sagt: ser man på trærne på siden av veien når man kjører, treffer man dem før eller siden. Jesus bør heller være en å fokusere på.
Det kompliserte livet
De som kjenner meg godt vet at jeg interreserer meg for psykologi. Jeg har lest en del om Freud. Jeg vet at han hadde et grusomt forenklet syn på mennesket og religion. Men han hadde flotte tanker andre steder. Han var opptatt av at mennesket ikke skulle fortrenge problemer, fordi dette senere ville manifestere seg negativt. Det kan være et viktig budskap til firkantede kristne. F.eks foreldre til homofile barn. Ærlighet er også viktig. Bibelen forteller om at hvis man må velge mellom to onder, burde man velge det minste ondet. Av og til må man ta slike valg i livet. Det vet Gud.
Jeg vet så lite
Det er viktig for meg som kristen å tenke at jeg ikke kan dømme hvor mennesker ender. Jeg tror man må tro på Jesus for å leve evig. Det høres for noen intolerant ut. Javel, men hvordan kan dere som kritiserer vite hvor og når man blir kjent med Jesus? Kanskje alle blir det, men noen fortsatt nekter å ta i mot. Noen gjør det her, kanskje noen gjør det “der”? I åndeverdenen. Det er et faktum at ikke alle får høre om ham her på jorden. Gud er rettferdig, tenker jeg. Han gir alle en sjanse. Sørgelig nok tror jeg ikke alle gir ham en sjanse. Å elske noen fullt ut er å gi dem valgfrihet. Det er herlig, motiverende og skremmende. For mennesker gjør mye feil. Men vi har fått valg. La oss bruke dem. Vi kan ikke komme å skylde på andre etterpå
Vi har ansvar for våre liv. Men vi har en evig venn. Det er godt.
Jesus elsker alle
Jesus har gjort livet åpnere for meg, lettere for meg. Det er jeg overbevist om. Det vil ikke si at det er uten problemer. Så lenge vi lever i en syndig tilstand vil det være problemer. Jesus sier jo ikke at alt blir colgatereklame-superbra når vi blir kristne. Men han vil være med oss. Han elsker oss, - enten vi er muslimer, jøder, hinduer, ateister, sosialister, liberalister, hvite, mørke, høye, lave, homofile, lesbiske, grønne med prikker på osv.
Det var en kar i Ap en gang som kom med slagordet: “Arbeiderbevegelse, Arbeiderbevegelsen, arbeiderbevegelsen”.
Mitt slagord er: “Relasjoner, relasjoner, relasjoner!”
Med hvem? Med Jesus så klart. Og våre medmennesker. Det er kjærlighet og nestekjærlighet. Det Jesus sa var viktigst og som han sammenfattet i budene. Sånn er den saken ^^