Så litt reinspikka nyheter. Det er lenge siden jeg har hatt på bloggen. Det skader vel ikke med litt i ny og ne.
Dagbladet kårer for tiden de 25 beste norske sakprosa-bøkene skrevet etter krigen. Hittil har Dagbladets jury, bestående av sakprosaforfattere og akademikere, kommet til 22. plass, og der finner man troslæreboken “Jeg vet på hvem jeg tror”, skrevet av Carl Fredrik Wisløff. Boken ble godt kjent på 40- og 50-tallet i Norge.
Boken ligger forøvrig rett over “Markens grøde” av Knut Hamsun.
- Juryen var opptatt av at det religiøse feltet skulle være representert i kåringen, da det har vært en viktig del av den litterære offentligheten, sier Trygve Riiser Gundersen.
Begrunnelsen han gir til DagenMagazinet er følgende:
“Boken er åpenbart et pedagogisk mesterstykke. Den bærer tydelig preg av forfatterens kulturelle ballast og intellektuelle skolering. Wisløff gjør et genuint forsøk på å formidle sin kompetanse til mennesker uten samme akademiske opplæring. Slik sett bærer boken en fascinerende ro og viser tillit til leserne.”
Det heter også i Dagbladets kåring at: “Den kristne sakprosaen er selve det historiske fundamentet for den litterære kulturen i Norge”.
Kilde: DagenMagazinet og Dagbladet.
Til den som er interressert, kan boken bestilles her. Selv har jeg ikke lest den, men hvem vet inte du, som Lisa ekdahl synger.
Jeg tror nok Halvor Moxnes har mye rett i sin kritikk av at denne boka ble med i innlegget Religion i sakprosa i gårsdagens Dagbladet.
Til Sigrun: Som sagt, nå har jeg ikke lest boken, men jeg synes det var et viktig og interresant innlegg fra Halvor Moxnes der! Absolutt. Takk for lenken.
Likevel virker det for meg som om Wisløffs bok danner et klart utgangspunkt for kristen troslære, og dermed fungerer som en basis. Jeg tenker at det er dèt som gjør den så viktig- men man skal neimen ikke undervurdere disse andre kristne bøkene som har kommet i ettertid!
Denne sakprosakåringen gjaldt etterkrigslitteratur som har forandret Norge. Det er der jeg tror Moxnes er inne på noe. Mens Wisløff synes mer å videreføre tradisjonen, selv om han også bidrar med noe nytt, synes bøkene Moxnes nevner å åpne seg mer overfor det moderne etterkrigssamfunnet.
Men det er vel slik med “alt”, at det kan forstås både som kontinuitet og som brudd.
Til Sigrun: Hmm, det er jo sant at de andre bøkene var mer relevante sett i den sammenhengen. Det kan jeg forstå..