For noen uker siden, da jeg som kirketjener stod i kø for å ta nattverd, stod han som kommer med kunngjøringene i kirken rett bak meg.
Da orgelet spilte en salme (som jeg virkelig ikke aner hva heter), begynte han å nynne på den. Jeg merket en sånn munterhet i hans høye nynning og ble i grunn ganske overrasket over frimodigheten hans.
Lenge har jeg sett på statskirken som traust og formell i forhold til lovsang osv. Jeg har jo gått i frikirker etter jeg ble frelst for et par år siden. Statskirken gikk jeg bare i da jeg var liten, da min mor gikk der.
Så det pussige med hele den situasjonen med nynningen var at jeg opplevde en glede som føltes mer…dyp, enn den gleden jeg kunne kjenne på da mange ungdommer lovpriste Gud på moderne vis i frikirken jeg gikk i for ikke så lenge siden. Jeg ble virkelig rørt, beveget, av den nynningen på en måte jeg svært sjeldent blir.
Det synes jeg er interresant.
Jeg antar det kanskje har noe å gjøre med det ydmyke i å tilbe Gud hjertelig, men for seg selv. Det blir ekte, og det blir ikke for å liksom “vise seg”, slik Bibelen advarer om. Det var virkelig fra hjertet.
I den frikirkelige bibelgruppen til en jeg kjenner, var det visstnok noen som hadde sagt om en kollega: “Hun går i statskirken da – men jeg tror hun er kristen“. Sånne holdninger blir jeg mer og mer observant på. Det har jo med dette synet om at statskirken bare er en religiøs formell institusjon.
Så trist med sånne fordommer, for det er simpelthen ikke sant. Det kan være like mye motsatt vei. Og hvert eneste individ har en oppgave i å se hvor hjertet ligger, – det kan ingen institusjon forsikre dem om.
