Vårt ytre rom påvirker vårt indre rom

Ofte når jeg er på farten hender det at jeg får gode idèer, til hva jeg skal skrive om på bloggen min. Og så alt for ofte glemmer jeg dem også. Det er litt kjipt – ja faktisk veldig kjipt.

Det er ironisk at de øyeblikkene man føler at man kunne skrevet det beste etter egen evne, er de gangene man ikke sitter foran pceen. Egentlig er det ikke så veldig rart. Jeg har nemlig lest at jo større rom en lever i, jo mer vil en være åpen for idèer. Frisinnethet kan altså henge sammen med åpne rom.

Eller for å si det på annen måte: En fysisk innsnevring av rommet får også effekt på vårt psykiske rom og vice versa. Det er derfor ikke noe sjokk at mennesker som har mye fantasi f.eks liker å bruke tid i skogen eller i det hele tatt være mye ute. De får inspirasjon av det. Venninner av meg som i høyeste grad kan beskrives som kunstnertyper, er mennesker som er glad i fjell, skog og mark. Det tror jeg neppe er en tilfeldighet.

Selv liker jeg også å være ute i det åpne rom – jeg tror egentlig det er noe alle mennesker dypest sett liker. Man må bare venne seg til det. Det å gå lange turer, får hjernen til å koble seg av på tenkeemner vi vanligvis føler vi må se oss konfrontert med. Diverse problemstillinger som vi reagerer på med å nedgradere vår person, og grave ned vår integritet. Vi blir fanget av problemstillinger.

Når vi så gjennom stille stunder, f.eks på en tur, kan hente frem denne integriteten, og få tid til oss selv, vil vi lett oppdage helt nye spennende tanker vi ellers aldri gjerne hadde fått tak i. Og om vi hadde, hadde det krevd mer av oss. For rom gir åpning til idèverdenen – for å bruke et Platonsk uttrykk.

Selv vet jeg at det er ingen tvil om at jeg gjennom gå- og joggeturer i mørket, det er at jeg virkelig bygger meg opp psykisk mens jeg trekker meg ned fysisk (Det å trene kroppen er jo der og da en nedbryting, men gjennom hvilen blir det til muskler). Det er da jeg får tid til å hente impulser fra den vide verden, – det er da min indre verden kræsjer med den og danner spennende idèer og tanker. Det er da jeg er i mitt ess.

Og kanskje, bare kanskje skal jeg gidde å bli flinkere til å skrive ned noe av det jeg kommer på når jeg jogger – selv om noe av det bare virker for snålt i ettertid, enn hvor genialt det virket der og da. (Jeg hadde f.eks skrevet dette innlegget på en annen måte, i mindre eller større grad, om jeg var i en annen tilstand enn det jeg er i skrivende stund).

Men det sier jo litt om min daværende tilstand. Og det igjen vitner om det stadig skapende og personlighetsendrede menneske.