Under er et dikt jeg har skrevet, en anelse mer alvorlig enn det forrige lagt ut her kan man si. Jeg har blitt inspirert av Jan Eggums (sang)tekster i det siste. Faktisk.
Ja, jeg hører faktisk en hel del på ham, menneh tror nok ikke jeg er på hans nivå tekstmessig quite yet for å si det sånn. (Det blir jeg gjerne aldri heller aldri bli for fyren er er ordkunster etter min mening. Jeg tror jeg legger ut noen sangtekster og litt annet knask fra ham etterhvert).
Anyways, tebakers te diktet mitt, here it goes:
Det var en tid vi følte oss som mørke primater
vi delte den som kamerater
Nå er tiden moden for et lys
Som mitt hjerte mater
Kan ikke lenger være den jeg var for deg
Du liker ikke den nye meg
Jeg er den samme, bortsett fra en flamme
som har gjenfødt meg
Forandring skiller
Du driver å dealer
med folk som gir deg skitt
Jeg går og venter
vil ha litt renter
for et vennskap som
alt for kjapt
gikk
Husker du stedene vi gikk
da vi var spontan og kvikk
Du slappet av og
jeg dyrket din musikk
Epoken bestod av tårer og latter
Vi kledde på oss særhetens hatter
Andre var inne
Men vi var som husløse katter
Forandring skiller
Du driver å dealer
med folk som gir deg skitt
Jeg går og venter
vil ha litt renter
for et vennskap som
alt for kjapt
gikk..
