Grøftekanten skriver om debatt og dialog, og jeg fikk en del tanker i forhold til dette som jeg gjerne vil dele. De som har fulgt med meg en stund på nettet, vet at jeg tidligere la meg på en debattlinje og fikk mange “uvenner”.
Jeg tok opp upopulære emner på bloggen min eller viklet meg inn i diskusjoner andre steder. Jeg frontet det man vil kalle for konservativt tankegods. Jeg har ikke vært like offensiv i det siste. Jeg tror ikke det er sunt å bli for rund heller, men jeg har merket at jeg har snudd meg mot en mer dialog-linje enn det jeg gjorde før.
Dette har nok sammenheng med at jeg har sett fruktene av den debatt-linjen jeg la meg på, og kort sagt: Folk misforstod meg og intensjonene mine. Jeg bidro selv til dette bildet. Det å alltid fokusere på å ha rett hele tiden i diskusjoner, går også ut over medmennesker, fordi man lett kan glemme å høre hva den andre sier.
Jeg har nok lært å ta til meg denne kunnskapen, uten at dette nødvendigvis betyr at jeg er mindre sikker på de verdikonservative standpunktene jeg hadde før også (på noen områder har jeg nok skiftet mening). Men det har kommet en åpning for nyanser som gjør at man lettere respekterer de meningene andre har.
Jeg er enig med Grøftekanten i at den sterkeste parten gjerne vinner uten å nødvendigvis ha rett i debatter. Det er en svakhet. Filosofer som har hatt sterk påvirkning på vestlig etikk, er jo faktisk sofistene, som ble beskyldt av sine motstandere for nettopp å vinne debatter med retoriske knep for å få et dårlig argument til å lyde bedre. Det er alltids noe å ha i bakhodet.
Og debatter kan også, som hun sier, være meningsløse når det ikke kommer noe godt ut av dem. Og så sitter man der minst like forvirret som før *_*
Jeg har lært meg å sette mer pris på dialog etterhvert.Der det er mulig skal det være et mål. På alle områder er det dessverre ikke mulig.
I politiske debatter kan man spissformulere budskap og argumenter på det groveste. Det kan være svært uheldig, som Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen peker på, med en tabloidisering av politiske debatter. Allikevel må det være tydelig i debattene hva som skiller partiene, så det blir klarere for folk hvem som passer for dem.
Har man noenlunde like utgangspunkt og verdier, er dialog det beste. Men mangler man disse røttene er debatt faktisk uungåelig. (Med mindre man feiger ut.)
Man kan f.eks ikke ha en dialog med et parti som er for utslettelse av en stats eksistens, eller med mennesker som mener at du ikke er verdt noe pga din rase,legning,religion eller hva det enn skulle være.
Totalpasifisme fungerer ikke i tilfeller der ens motstander ikke nøler med å bruke de verst tenkelige midler til å knuse en, om det da er i debattmessig eller i bokstavelig betydning. Kan en holde seg unna uten at noen blir skadet, gjør en dèt.
Men av og til ER faktisk angrep det beste forsvar, for å verne om mennesker. Livet handler av og til om å velge det minste av to onder.
Dessverre.
Min erfaring fra politikk er at jo mer “idealistisk” et menneske er, jo vanskeligere er det å få gehør for argumenter.
Det er synd, for da kommer partene lenger fra hverandre.
Der er jeg nok litt uenig med deg
“Man kan f.eks ikke ha en dialog med et parti som er for utslettelse av en stats eksistens, eller med mennesker som mener at du ikke er verdt noe pga din rase,legning,religion eller hva det enn skulle være.”
Det er faktisk her du må prøve deg med dialog. I en debatt vil man aldri nå fram. Det er nemlig her dialogen kan skape en liten brytning. Kanskje ikke mye men nok til at det kan være mulig å finne en liten vei inn til et mulig samarbeid.
Det er faktisk dialog som brukes av Nansenskolen i slike tilfeller. I tidligere Jugoslavia brukes nemlig dialog for å prøve å skape brukbart levelig samfunn for alle parter. Dialog kan være med på å rydde av veien missforståelser som har blomstret opp fordi det ikke finnes naturlige dialoger. Så man skaper dialoger for å fjerne missforståelser som er skapt fordi man bruker enhver situasjon til å klandre den andre part.
Dialoger har ikke som mål at man skal være enig i alt. Det er lov å være uenig, men i en dialog kan man være med på å skape forståelse for hvorfor man ikke alltid er enig.
“Jeg er ikke enig med deg …men jeg forstår deg.”
Til Lill: Ja, jeg har også fått det inntrykket av og til. Det er trist, for det fører til at f.eks miljøpolitikken går adskillig saktere enn den burde ha gjort, tror jeg..
Til Grøftekanten: Hehe, det er lov vettu
Jo, altså jeg har forståelse for at dialog kan være fruktbart i tilfeller der misforståelser har oppstått. Det er en viktig nyansering som jeg glemte å ta med i innlegget. Men hva skjer når man har oppklart i “misforståelsene”, som egentlig ikke er der? Da funker ikke dialog lengre. Man kan ikke dialogisere seg til verdens ende i alle situasjoner. F.eks ikke i møte med radikale islamister som ønsker et storkalifat, og land uten religiøse minoriteter, og er beredt for å gå til døden for å nå det målet.