Jeg har nylig lest boken “Alvheim” (Schibsted) av Arvid Møller, som er en biografi om den avdøde helsepolitiske talsmannen for Frp, John Alvheim. Boken er riktignok skrevet i 2005, så den er jo 3 år gammel, men det gjør den jo ikke mindre interresant av den grunn. Alvheim har vært både elsket og hatet. Han har satt spor i det politiske landskapet. Et spor som faktisk mange av hans motstandere også setter pris på.
Alvheim har ført Frp nærmere sentrum da han har preget partiet med sin respektable erfaring innenfor helse. Kanskje det ikke er strategisk av meg som KrFUer å si følgende men skitt la gå: Alvheim er en mann som rører meg med det engasjementet han viste, derfor fortjener helse-høvdingen denne lille nekrologen fra meg.
Arvid Møller har på en fin måte klart å veksle mellom hans egne skriverier og sitater fra Alvheimen. Dette gjør at boken blir interresant å lese. Selvsagt er det ikke absolutt alt som står der som er like interresant for meg, så det er jo selvsagt at jeg her trekker frem det som er viktig for meg. Ikke overraskende kanskje, kommer jeg til å legge stor vekt på det politiske med Alvheim, og de turene til u-land han tok som hjelpepleier.
- I mitt liv som politiker har jeg sett på meg selv som en tjener for mine medmennesker. Et edelt syn, kanskje. Men tjenerfilosofien har vært en ledetråd gkjennom hele det yrkesaktive livet mitt. Nå når jeg har avsluttet min tjeneste i nasjonalforsamlingen, føler jeg at jeg har klart å skape troverdighet og forståelse for Fremskrittspartiets helse- og sosialpolitikk i fagmiljøene. Det har vært en bevisst satsing.
- Alvheim
John Alvheim (døpt John Ingolf) ble født inn i en fattig familie på Øygarden, kanskje ikke det første stedet en forbinder med et borgerlig parti som Frp. De to andre jeg tenker på når jeg hører ordet “Frp”, er Carl I Hagen og Siv Jensen. Begge kommer fra oslo. Av flere grunner er det vel ikke så rart at Frp blir ansett som et parti for de i storbyene. Partiet appellerer jo absolutt til forbukerne og de selvstendig næringsdrivende.
Kamp for alkoholikerne
Alvheim engasjerte seg i et bedre liv for alkoholikere, gjennom et kristent “kamerat-klubbarbeid”, og i en periode var han formann i den såkalte “KK-klubben” , (Kristus Kan) på Notodden.
- Det verste jeg hører er uttalelser som at “fylliker har ikke krav på samfunnets støtte”: De som kritiserer , er av den oppfatning at mennesker med alkoholproblemer sannelig får klare seg selv. Dette er en skremmende kynisk holdning som et sivilisert samfunn ikke kan akseptere, var noe av det Alvheim sa om den problematikken. I dag er det Blå Kors Norge som driver klinikken på Notodden.
Han ble innviet til diakon i Ris kirke i Oslo, da han var 19 år. Diakonhjemmet ble hans tilholdssted. Alvheim avslører at han hadde valgt å blitt kirurg den gangen, om økonomien hadde vært bedre og om han hadde hatt artium. Han landet på anestesifaget som sykepleier og ble ferdig utdannet i 1952 som 22-åring. Det fikk stor betydning for Alvheim at han samarbeidet tett med overlege Arne Hvoslef ved sykehuset i Askim.
Til tjeneste i Midt-Østen
Hvoslef fikk John til å ta spesialutdannelse i anestesi, og ga også Alvheim seks måneders permisjon fra tjenesten ved sykehuset i Askim for å reise til Gaza. Der arbeidet Alvheim som oversykepleier ved FN-sykehuset høsten 1958, der de fleste pasientene var sivile palestinere, og noen FN-soldater. Gaza-oppholdet førte til at Alvheim ble mektig imponert over israelerne.
- De var hardt arbeidende, de gjennomførte alle oppgaver de påtok seg, de fikk det til å gro og bygde en stor by midt i Negev-ørkenen, forteller Alvheim i boken.
I 1961 vendte han nok en gang tilbake til Gaza. Da fikk han ikke permisjon så han sa opp stillingen ved sykehuset i Askim. Alvheim kunne forstå palestinernes “frustrasjon og fortvilelse og tilværelsen i flyktningleirene”.
- Men jeg er ikke stand til å forstå deres hat til staten Israel, skal han ha sagt. Kort sagt mente Alvheim at det palestinske folk bare kunne sikres sin egen stat og få fred gjennom at Norge og andre land forhandlet på Israels premisser. PLO var en ren terrorganisasjon i hans øyne.
Alvheim kunne fortelle om en opplevelse som gjorde inntrykk på ham som sykepleier i Gaza:
- Jeg minnes fra min tid i Gaza at en patrulje en dag hadde hentet inn til sykehuset ei åtte år gammel israelsk jente. Hun hadde gått på ei landmine i grensesonen. Jenta var hardt skadet. Vi hadde stående ordre om å overlate tilskadekomne israelere til israelerne selv, fordi faren for likvidering var til stede både i og utenfor leirområdet.
Sykehuset vårt hadde sivil palestinsk bemanning. Denne dagen viste det seg vanskelig å få jenta behandlet av sine egne. Vi brakte henne derfor inn til oss, vi behandlet henne, og vi klarte å redde livet hnnes. Deretter plasserte vi en bevæpnet vakt inne på rommet der hun lå. Så spent var faktisk situasjonen. Jenta kom seg raskt, og etter et par uker var hun i god form. Vi syntes at vi kunne redusere vaktholdet.
Så ble hun plutselig borte. Vi trålet leirområdet, vi lette etter henne overalt, men hun var som sunket i jorda. Etter to dager ble hun funnet av en norsk patrulje - med overskåret strupe. Det sier seg selv at vi reagerte sterkt på hendelsen. Vakthavende offiser forsøkte å skremme fram ham eller dem som hadde tatt livet av jenta. Alle sivile ble stilt opp utenfor leiren. De fikk hver sin spade for å grave sin egen grav. Synderen ble bedt om å komme fram og tilstå. Selv om palestinerne virket vettskremte, var det ingen som kom med noen tilståelse. Flere palestinske sivile mistet jobben sin etter denne hendelsen.
Fattigdom og ekstremisme
I 1972 dro Alvheim igjen ut i verden for å hjelpe nødstilte. Denne gang reiste han til Bangladesh, der mellom 10 og 15 millioner mennesker var i ferd med å vende tilbake til hjemstedene sine etter en blodig borgerkig mellom Øst- og Vest-Pakistan.
- De grusomme bildene er mange: da vi kjørte fra den sønderskutte flyplassen i Dacca, passerte vi et skogholt der bengalere i flokkevis, barn, kvinner og menn, var blitt halshogd. Gribbene fant raskt frem til stedet, bare skjelettene lå igjen. Noen hadde forsøkt å gravlegge enkelte av de drepte, armer og bein stakk opp av jorda.
Neste dag, på veien mot det endelige bestemmelsesstedet nær den indiske grensen, så vi døde mennesker som fløt i elvene; de var flyktninger som forgjeves hadde forsøkt å komme seg over, eller rett og slett var dumpet i elva etter å ha blitt drept av vestpakistanske soldater. Bruer var sprengt i lufta, ferjene var i en elendig forfatning. Da vi kom til Chittagong, satte vi opp feltleiren som skulle bli vårt arbeidssted i måneder fremover, forteller han.
I Leiren opplevde han noe han aldri kom til å glemme.
- Barn og voksne sto og gråt, det var som et uvirkelig kor av små og store i ytterste nød. Noe slikt som ett tusen mennesker hadde samlet seg utenfor teltet i håp om å få medisinsk hjelp og noe å spise. Jeg måtte klype meg i armen for å være sikker på at jeg ikke drømte.
Samme året, høsten 1972, reiste Alvheim tilbake til Bangladesh. Der opplevde han religiøs ekstremisme på nært hold. Sammen med brødrene Bjørn og Hans Olav Høivik og nederlandske sykepleiere skulle han betjene et sykehus i nærheten av Chittagong. Dette var et svært urolig område, motsetningene mellom hinduer og muslimer var store og konstante, de to gruppene truet hverandre på livet.
- En morgen kom det melding til sykehuset om uro like ved. Jeg reiste dit sammen med Hans Olav Høivik og en av sykepleierne. Jeg glemmer aldri synet som møtte oss: en ung hindu som var spikret opp med seks toms bolter i et palmetre. Han var alvorlig mishandlet, kjønnsorganene var kuttet opp, mannen hadde voldsomme smerter.
Vi prøvde å få ham ned, men folkemengden nektet oss å foreta oss noe. Vi fikk heller ikke lov til å gi ham som var korsfestet morfin for å lindre smertene. Vi ble truet på livet av den opphissede muslimske folkemengden. Mye tyder på at de ville ha gjort alvor av truslene hvis vi aksjonerte. Mannen hang i solsteken fem til seks timer før han døde, forteller Alvheim.
- Det ble sagt at den unge hinduen hadde stjålet ei geit. Den egentlige årsaken var, mener John Alvheim, at han hadde krenket en muslim, står det i boken.
- Vi som reiste til Bangladesh kom til landet for å hjelpe absolutt alle som hadde problemer. Denne gangen fikk vi ikke lov til å ta ned fra palmetreet et menneske som led forferdelig. Dette forskrekket meg, og opprører meg fortsatt, forteller en åpenhjertig Alvheim.
Restriktiv innvandringspolitikk
Han var tydelig opprørt over de mange muslimske statene som ikke har undertegnet FNs menneskerettigheter, og som dermed ikke kan kalles rettstater i vanlig forstand. Spesielt at kvinner og jenter ble sett på som annenrangs i Bangladesh og i flere av disse landene, gjorde ham opprørt.
Å oppleve dette på nært hold i samsvar med det faktum at flere muslimer f.eks i Oslo-området i Norge er alt for dårlig integrert, gjorde at Alvheim følte det riktig å være med i et parti som står for en restriktiv innvandringspolitikk. På samme tid er han glad for at Frp har tatt en utrenskning av partiets helt klart rasistiske medlemmer.
Frihandel
På sensommeren 1974 reiste Alvheim nok en gang ut igjen for å hjelpe, denne gang i Etiopia. To år senere dro han til Libanon å hjalp, etter borgerkrigen som hadde vært mellom kristne, muslimer, palestinere og syrere. Alvheim ble overbevist om at fattige land trengte å få solgt sine varer på det frie markedet for å bygges opp.
Han var svært skeptisk til bistand, fordi han mente at mye av pengene gikk i lommer på korrupte. Også disse tankene er karakteristisk for hans eget parti. (Nå mener jeg da at fattige land trenger både å få solgt varene sine på en rettferdig måte gjennom frihandel, men OGSÅ gjennom bistand. Jeg mener bistand også i høyeste grad både kan virke godt og virkelig hjelper.Bistandsaktuelt.no er en fin kilde her).
Begynte i KrF
Som kanskje ikke alle vet, begynte Alvheim sin politiske karriere i KrF. Både familiebakgrunn og yrkesvalg gjorde det naturlig å engasjere seg i det gule sentrum. I 1967 ble han valgt til formann i Kristelig Folkepartis lokallag i Notodden.
Han ble tidlig kjent som en som snakket “rett fra levra” og tok ofte opp kontroversielle saker. Sammen med partifellen Jan FJelde, klarte han å markere KrF synspunkter, hvor et favoritt-tema var eldreomsorgen. Omsider skulle det gå skeis med KrF-karrieren.
- Jeg vet ikke helt hva eksakt som skjedde i Kristelig Folkeparti på Notodden. Kanskje ble jeg for sterk, kanskje var jeg for fritt-talende og for utradisjonell for mine egne partifeller. I alle fall var motstanden fra mine egne, i mitt eget parti, merkbar, sa Alvheim i boken. Det ble stadig samarbeidsproblemer. På samme tid kunne ikke Alvheim fordra at man blandet politikk og religion i partiet (noe jeg er helt enig i):
- Det jeg kanskje likte aller dårligst i KrF, var sammenblandingen av forkynnelse og politikk på interne møter og samlinger. Jeg har ingenting imot forkynnelse, tvert imot er jeg vokst opp i et miljø der forkynnelse nær sagt var en del av hverdagen. Men jeg mener likevel at politikk er èn del av tilværelsen, forkynnelsen av Guds ord har ingenting med politikk å gjøre.
En åpenhjertig Alvheim forteller også om at han følte seg frosset ut av flere av KrFs medlemmer da han skilte seg. Den stille moraliseringen var til å ta og føle på. Det var med andre ord ikke KrFs politikk Alvheim tok avstand fra. Det var fraværet av medmenneskelighet. Det synes jeg er en tankevekker.
KrF og Frp
Alvheim mente at KrF og Frp har flere gode grunner til å samarbeide, når det gjelder kampen for eldre, for syke, for småbarnsfamilier og minstepensjonister. Det som såret Alvheim mest når det gjelder KrFs forhold til Frp, var at KrF ikke ville ha en dialog om u-landspolitikken,og kom med argumenter som at Frp ikke bryr seg om de fattige pga av at de vil kutte statlig bistand.
- Men kanskje jeg er litt ekstra sår her, siden jeg selv har vært hjelpearbeider i Asia, Afrika og Midt-Østen i fem år - og mener at mitt syn faktisk kan hjelpe de fattige, sa Alvheim til Vårt Land i 1991.
John Alvheim mente at KrF hadde utviklet seg til å bli et sosialistisk parti da han meldte seg ut. Han beskyldte KrF for å ha glemt det gamle idealet om frihet under ansvar. “I KrF var det slik at et sosialt politisk standpunkt var ensbetydende med kristendom. Oftere er det motsatt; en virkelig kristen vil ha mot til å kreve at enkeltindividet tar ansvar selv.
Så vil kanskje enkelte spørre om det er sann kristendom å foreslå redusert sosialstøtte til asylsøkere og flyktninger, noe Frp har gått inn for og som blant andre jeg selv har gjort meg til talsmann for . Hør her: Vi vet positivt at disse gruppene sender penger til familiene i de landene de kommer fra. Dette er penger som hentes direkte fra norske skattebetalere. Fra deg og meg.
Jeg mener at Norge generelt sett bruker for mye penger på utlendinger, sammenlignet med hvordan vi behandler våre egne svakeste, eksempelvis de eldre. Det er ingen hemmelighet at jeg er skeptisk til slagordet “flerkulturelt samfunn”. Erfaringer fra andre land viser til overmål at det bestandig oppstår problemer når flere kulturer og nasjonaliteter er samlet på ett sted. Slik er det også blitt i vårt eget land. Disse synspunktene er ikke rasisme, men nøktern realisme”, skrev Alvheim i 1990.
Frp mot sentrum
Han var en politiker som var mer fokusert på å finne praktiske løsninger enn på politisk ideologi. Dette resulterte som sagt i at han trakk Frp mer mot sentrum med sitt preg på Frps helsepolitikk (noe som gjør at flere mener det er rart å kalle Frp for liberalistisk). I boken kritiserer han også sitt eget parti, fordi han mente at Frp kunne forbedres når det gjaldt tanken om omsorg for de som er utenfor. Men han var av den oppfatning at partiet hadde endret seg betraktelig i positiv forstand på dette området. Noe som må sies å være hans egen fortjeneste i stor grad.
- Vi har hatt en tendens til å støtte og beskytte kapitalen og dem som har mer enn nok fra før - på bekostning av dem som lite har. Selv om jeg synes at partiet står for en forsvarlig sosialpolitikk, forfekter vi i det meste laget det syn at alle skal være sin egen lykkes smed, ta ansvar for sin egen situasjon og ikke ligge samfunnet til byrde. Dette er vel og bra, men vi må ikke glemme at det ikke er alle som greier det. Vi er også forpliktet til å hjelpe og ta vare på de svake gruppene. Heldigvis har partiet endret seg radikalt i disse viktige spørsmålene, mente han.
Skulle jeg oppsummert boken, måtte jeg nevnt så mye mer, men her er ihvertfall en del av det som var verdt å ta med om Alvheim i denne mildt sagt lange nekrologen. En mann som gikk fra oss i fjor. En mann jeg beundrer fordi han var så engasjert. Et engasjement jeg hittil bare kan misunne.
Jeg oppfordrer alle til å lese boken “Alvheim”, utgitt av Schibsted Forlagene i 2005, skrevet av Arvid Møller.Kommentarer på den gamle bloggen:
Mathias
01.jan.2008 kl.20:28
At du personlig oppfattet ham slik, lyder mer rimelig, ja, enn at han faktisk *var* slik du beskriver. Du oppfattet jo Martin som å være provosert av Amos Keppler også, du, uten at det forelå noen indikasjoner på det heller
1: jeg oppfattet Martin for å være provesert av Amos fordi han referete til en ordutveksling med ham. Slik jeg kjenner mArtin ( noe jeg har gjort i snart 3 år ) så kom jeg til den konklusjonen.
Nå er ikke jeg den eneste som oppfatter Alvheim på den måten, men det bryr du vel deg lite om.
Men lytt selvfølgelig ikke til folk som kjenenr olitikkens indre liv.
Hadde jeg trodd at du var *den eneste* som oppfattet Alvheim slik, så hadde jeg sagt det, istedenfor det jeg sa:
«At John Alvheim forfektet en sytekultur tror jeg IKKE MANGE ER ENIGE I, selv ikke blant hans politiske motstandere.»
Men lytt selvfølgelig ikke til det som faktisk står. Dikt opp noe helt annet i stedet.
Selv kjenner jeg ikke Martin noe særlig, men sannelig kjente han seg ikke bedre igjen i min fremstilling, enn i din. Så jeg vet ikke hva du vil si.. Synes du jeg burde lytte mer til deg der også, istedenfor til min egen dømmekraft og til Martin selv? Eller hva sier du, O store orakel?
Det at jeg oppfattet samtalen mellom Amos og Martin som noe annet ser ut til å ha gått hardt inn på deg. Jeg har faktisk snakket med martin om denne saken og forklart hva som jeg oppfattet, dermed har den vært et svalutte kappitel. Men hvis du ønsker kan vi jo gjerne diskutere snøen som falt ifjor.
Martin
03.jan.2008 kl.16:34
Av og til skriver jeg innlegg som kan være vanskelig for noen å forstå. Innlegg slik som det da jeg siterte “samtalen” mellom meg og Keppler var jo fordi jeg ønsker å vekke ham. Jeg blir oppgitt av at mennesker kan være fyllt med sånt hat. Provosert derimot vil jeg ikke si at jeg ble. Det innebærer nemlig at jeg skulle bli sint, og det klarer jeg ikke å bli over sånt. Oppgitt derimot som sagt..
OK, så nå går du over fra å si at du “ikke er alene” om å oppfatte Alvheim slik, til å hevde at “det er mange” som gjør det. Jeg får notere meg det nye ordvalget, siden meningen jo dermed endrer seg nokså betraktelig. Strengt tatt burde vel den plutselige omformuleringen bare tas for det den er, men… nok om det…
Det pussige er at mitt inntrykk etter å ha lyttet til “folk flest”, er annerledes enn ditt. Jeg henviste dessuten til politiske motstandere av Alvheim her oppe. Det var ikke uten grunn, det heller. Mannen min (61) er nemlig en fhv. aktiv arbeiderpartipolitiker, og han kan fortelle at innen AP-gruppen ble John Alvheim betraktet som en politiker med et stort hjerte. Og det er altså et inntrykk jeg forstår at også “folk flest” har fått av ham.
Derfor er dette som sagt hva jeg tror. Og jeg håper ikke man trenger å være perfekt for å kunne oppfatte ting riktig her i verden.
Du må gjerne forsøke å ta opp igjen tråden “Samtale mellom to verdener” her, ved å slå i bordet med Dagens Nyheter (som at “du og Martin har snakket sammen” siden), men det interesserer meg midt i ryggen. Hva du selv skriver utad, får holde i massevis, så det er det jeg forholder meg til, ikke hva du prater med andre om på kammerset. Jeg stilte deg et spørsmål der, som du valgte å la stå ubesvart. Siden har jeg naturligvis oppfattet det åpenbare, nemlig at du valgte å stilltiende erklære deg enig med meg og Martin. Såpass må du stå inne for, siden du referer til innlegget som “snøen som falt i fjor”. Du er tross alt i stand til å snakke for deg, så det står jo ikke på det.
Til opplysning har en slunken avis (ref. “dagens nyheter”) forresten langt mindre slagkraft når den benyttes til å slå i bordet med, enn all den snøen som falt i fjor, for å si det på den måten. Kort sagt; den saken er udiskutabelt avsluttet, ja, for slik valgte du det selv - der og da, og hver dag siden.
At jeg dermed i ettertid tillater meg å referere til det eksemplet på hvor lett du gjerne tar feil av mennesker, får du i anstendighetens navn jammen tåle. Ikke minst når du selv - uten å gidde å vise til et eneste eksempel på det - sparker en mann som er død og begravet ved å bare slenge ut av deg en replikk om at han var “fryktelig dyktig” til å forfekte en sytekultur.
Martin
03.jan.2008 kl.17:20
Uansett hva som var *grunnen* til at du Trond tok feil av Martin, så spiller det ingen som helst rolle her. Dette var jo ikke noen anklage, heller, men bare et eksempel på at din oppfatning av andre (av Alvheim også?) kanskje er mindre nøktern og langt mer subjektiv enn du selv innbiller deg, ikke sant. Jeg sier ikke at det *er* sånn, men tillater meg i det minste å si hva jeg tror, og samtidig begrunne hvorfor jeg ikke tror på det du sier.
Kan forøvrig nevne til slutt, at jeg synes din respons på det å bli møtt med velbegrunnede motargumenter, er noget påfallende og barnslig (i likhet med din respons til Martin: “herregud hva er det sok foregår her.
(…) hejlpe trøste bære”).
Bare en aldri-så-liten observasjon herfra.
jeg svarte Martin på dne måten fordi han har missforstått hva jeg har sagt som jeg også har forsøkt å fortelle deg her en stund. nemlig at saken ble oppklart når jeg snakket med Martin og at den er ute av verden. Det at den skaen ble bragt opp hit i utgansgpunkett sier vel mye om hva slag person du er.
Jeg har drevet politkk i 14 år flere av dem i Telemark. Jeg kjenenr meget gotdt til Alvheim. Det at Alvheim hadde et stort hjerte kan ikke undskylde mange av de tingende han gjorde som ikke var så bra. Hadde du fulkgt med på beskrivelsene Alheim kom med om diverse andre politkkere så hadde du blitt sjokkert.
Dete rmange menensker emd stoore hejrter her i verden, men det undskylder ikked et faktum at målet ofte helligjør middelet. Tipepr du hadde fått inntresante svar oim du hadde snakket med personene som ble offer for bolkeskjømøtet i 94.
Kankje du sitter der oppe emd kunnskap jeg ikke har. Men jeg har vokst opp med familie og mange naboer i helsevesenet. De var ikke like begeistert for denne personen som var de svakeste såkalte forsvarer.
Jeg kunne sikkert ha skrevet e lang kronikk om dette her, men jeg skal ikke ta fra deg troen din.
olec
04.jan.2008 kl.12:16
Alvheims 10 bud for de som kommer i kontakt med barnevernet er jo verd å merke seg.
ALVHEIMS TI BUD:
Ti bud til dem som kommer i barnevernets søkelys:
1. Hold kjeft, alt du sier kommer til å brukes mot deg.
2. Ta straks kontakt med en advokat.
3. Skaff deg en psykolog selv om du er frisk - du kan få behov for det.
4. Ta ikke imot hjelp, det blir tolket som at du ikke klarer deg selv.
5. Ta ikke imot tilbud om plass på mødrehjem. Det er ikke en hjelpeinstitusjon, men en overvåkningssentral.
6. Forlang skriftlig motivering til alle beslutninger som du utsettes for.
7. Påklag alle beslutninger.
8. Ta ikke imot tilbud om plassering i fosterhjem. Du får ikke barnet tilbake.
9. Husk at når barnevernet prater om hjelpetiltak så mener de som regel omsorgsovertakelse eller overvåkning.
10. Behøver du hjelp, bruk venner og slektninger - eller klar deg selv.
Du bør merke deg at ting som taler for eller imot noe, som det konkrete eksemplet jeg viste til, kalles et argument, ikke en dom. Hva argumentet taler for, er at man tar dine fremstillinger av andre mennesker med en klype salt. Hvis det hørtes ut som om jeg slo i bordet, var det altså ikke med en dommerklubbe i så fall. Kanskje var det lyden av et slående argument du hørte?
Forøvrig kunne det ikke falle meg inn å skamme meg over å argumentere.
Stemmer det, ja. Han var veldig engasjert der og, Alvheim. Og bare dét sier jo mye om ham.
Martin
04.jan.2008 kl.14:23
Posted in Nekrolog
Martin
01.jan.2008 kl.21:53