For et par dager siden la jeg ut det jeg skrev på eksamen. Der tok jeg opp Jesu lidelse og død. Eksamen teller 60 prosent for resultatet jeg får for dette halvåret. Eksamensoppgaven derimot teller 40 prosent. Her er den for de som er interresert og gidder å lese alt det her. hehe. (Forøvrig kan det legges til at oppgaven var dobbelt så stor som eksamen, som dere sikkert lett merker.) Kommentarer mottas med takknemlighet.
FaderenI Denne oppgaven vil jeg gjøre rede for hvilken betydning det har for den kristne tro at Gud er far. Når vi snakker om Gud Faderen som far i den kristne tro, er det viktig å vise til forskjellige måter farsbegrepet blir brukt på i Bibelen.
Side 1 Faderen som skaper
side 2 Israels Far med “feminine” egenskaper
Side 2 Gud Faderen, ikke Moderen
Side 2 Jesu Kristi Far
Side 3 De Troendes Far
Side 4 Konklusjon
Side 4 Kilder
Faderen som skaper
Først og fremst kan man se farsbegrepet om Gud Faderen i forbindelse med at Bibelen beskriver ham som Skaperen og kilden til alt. Han er, som skaper og opprettholder,”den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden” (Efeserne 3:15), ja far for alle ting (1 Kor 8,6). Bibelen forteller at Guds skaperverk vitner om hans eksistens (Salmene 19,2), og at mennesket har blitt gitt et forvalteransvar over jorden og dyrene, fra sin Far, “For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning” (Romerne 1,20).
Gud skaper ved å tale, og han skaper verden gjennom og til Jesus (Salmene 33,6.9), (Kolosserne 1,16 . Jesus blir beskrevet som Ordet som var hos sin Far helt fra begynnelsen (Joh 1,1); “Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til” (Johannes 1,3). Det er med andre ord verdt å merke seg at Guds sønn skiller seg kraftig ut fra menneskene ved at han er født, men ikke skapt. Dette bildet svarer også til Bibelens sterke advarsel mot å dyrke det skapte (Romerne 1,22-23), (2. Mosebok 20,3-6). Guds hensikt for å skape verden er for å gi den til mennesket og la det ta den i bruk: “Så sier Herren, himmelens skaper, han, den eneste Gud, som skapte jorden og formet den og gjorde dens grunnvoller faste, som ikke skapte den øde og tom, men laget den slik at folk kunne bo der: Jeg er Herren, det er ingen annen”, (Jesaja 45,18).
Gud skaper mannen og kvinnen for å leve sammen, fylle jorden med sine barn,og ta vare på jorden og alle dyrene i den (1.Mosebok 1,26). Mennesket blir skapt i Guds bilde (1. Mosebok 1,27) og det er verdt å merke seg at det derfor opprinnelig var ment uten synd. Siden mennesket altså har falt fra, er Jesus det eneste mennesket som virkelig er i Guds bilde. Men gjennom ham kan også vi bli helhetlige bilder av Gud. Gjennom Sønnen og Ånden når Faderens omsorg nemlig ut til alle skapninger, med sikte på å gjenforene dem i fellesskapet i Guds rike. Dette universelle mål for Guds faderskap innebærer at kristne kalles til å dele med og ha omsorg for sine brødre og søstre i menneskenes familie, i deres gleder og lidelser - enten de betraktes som venner eller fiender.
Guds farskjærlighet innebærer å føre mennesket tilbake til den tilstanden Adam og Eva var i, før de falt i synd. Mennesket skal ta avstand fra den far Adam og Eva gav dem ved syndefallet, Satan, og vende tilbake til å ha Gud selv som far. Dette er Skaperens opprinnelige vilje for mennesket, og han virker gjennom mennesker til å nå dette målet. Faderens mål ved det skapte, det opprinnelige, skal fullføres til sist. Evigheten skal bekreftes og sannhet, kjærlighet og rettferdighet skal seire. I den apostoliske trosbekjennelsen bekjennes den ene Gud først som Far. Faderen er guddommens opphav.
Israels far med “feminine” egenskaper
Bildet av far og sønn ble i Det gamle testamente brukt for å skildre forholdet mellom HERREN og Guds folk. Fordi HERREN skapte og grunnla Israel, er HERREN Israels far (5 Mos 32,6). Abraham skulle bli far til en mengde folkeslag (1 Mos 17,5-7) og Gud sier: “Jeg oppretter en pakt mellom meg og deg og dine etterkommere fra slekt til slekt, en evig pakt.” HERREN er en kjærlig, omsorgsfull og barmhjertig far (Hos 11,1f.;Jer 3,19). Mange av kvaliteter som forbindes med dette, innbefatter egenskaper som ofte regnes som “feminine”.
Dette støttes videre av bildet hentet fra morsrollen. HERREN sammenliknes med en jordmor (Sal 22,10), en ammende mor (Jes 49,15), en mor som trøster sitt barn (Jes 66,13). Slike bilder burde vi gjøres oppmerksomme på, men på samme tid er det viktig å understreke at HERREN aldri tiltales som “mor”. I enkelte kirker og kulturelle sammenhenger pågår det idag en debatt om hvorvidt Gud kan tiltales som “vår Mor”. I denne diskusjonen er det vesentlig at man skiller mellom bilde og navn. Det er også viktig i denne sammenhengen å se hva Jesus selv, som stammer fra Adam og Abraham,(Matt 1) sier om Gud Faderen.
Gud Faderen, ikke Moderen
Det vil være merkelig å oppgi begrepet “Far”, for slik var det Jesus selv tiltalte Gud og og talte om ham, og slik lærte han sine disipler å tiltale Gud. Det er i forbindelse med Jesu Kristi egen bruk av tiltalen “Far”, at kirken kom til å tro på Jesus som Guds sønn. Bruken av ordene “Far” og “Sønn” forbinder de kristne menigheter gjennom alle tider, og knytter dem sammen i et troens fellesskap. Dessuten er dette ord som uttrykker det personlige forhold i det indretrinitariske liv, og i vårt eget forhold til Gud. Kirken burde likevel gjøre det klart at dette språk ikke tillegger Gud biologisk hankjønn eller innebærer at vi påstår at Gud kun har “maskuline” kvaliteter.
Jesus bruker kun enkelte benevnelser fra menneskets farsforhold når han taler om Gud. Han bruker også andre karakteristikker enn de som hentes fra menneskets farsforhold. Gud innbefatter, oppfyller og overstiger alt vi kjenner fra rent menneskelige forhold, både fra mann og kvinne og rent menneskelige karakteristikker som maskulin og feminin. Likevel er ikke “Far” simpelthen ett blant mange begrep eller bilder som bruke for å beskrive Gud. Det er den helt spesielle term som Jesus selv bruker når han tiltaler Gud.
Jesu Kristi far
Som sagt innledningsvis, var Adam Guds første menneske. Adam var uten synd, men falt, og Gud Faderen måtte derfor sende sin sønn til jorden, født av en jomfru uten noen noen manns syndige sæd. Hele menneskeslekten var nemlig forbannet pga at Adam hadde veket bort fra Gud. Satan var menneskehetens åndelige far, og Gud ville at han nok en gang skulle får farskapet over menneskeslekten. Den Hellige Ånd befruktet derfor Maria og Gud Faderen fikk på den måten født det det eneste rene mennesket, Jesus, som var blottet for synd. Han var den eneste som var verdig til å legge på seg menneskehetens synder, og dermed redde de som kom til tro fra fortapelse.
Ved slutten av sitt liv i Getsemane, ropte Jesus: “Abba,Far” (Mark 14,36 m.par.), og til slutt, på korset, overgir han seg selv i sin Fars hender (Luk 23,46). Jesu forhold til den Ene som han kalte sin Far, møter vi både i barndomsberetningene, i Messias-kunngjøringen som lød ved hans dåp, og i hans prekener og bønner. I Johannes-evangeliets språk er “Far” ikke bare ett blant mange bilder, men en spesiell og karakteristisk måte Jesus bruker når han tiltaler Gud. Jesus tiltaler særlig Gud som Far når han ber, idet han av og til også bruker det arameiske ordet for pappa, “Abba”, som viser et nært og familiært forhold.
Forholdet mellom Jesus og hans Far er faktisk så nært, at Jesus sier til Filip: “Den som har sett meg, har sett Faderen” (Joh 14,9). Faderen oppfattes i sin største fylde som en Far som elsker verden, gjennom at han gav sin Sønn, gjennom korset og oppstandelsen (Joh 3,16). Den annen artikkel i den Apostoliske trosbekjennelsen bekjenner at Gud Faderen er far til den enbårne Sønn. Kirken bekjenner her at i Gud har Sønnen sitt opphav i Faderen. Enkelte av kirkefedrene uttrykker dette opphav på andre måter, som kilden og elven, solen og dens stråler, et prinsipp og dets avledninger. Felles for alle disse bildene som blir brukt er det sterkt personlige forhold som er mellom Faderen og Sønnen.
De troendes Far
Gjennom Kristus oppfattes Gud Faderen også i en personlig forstand for alle som er gjenfødt, og i evangeliene oppfordrer Jesus også sine disipler til å kalle Gud for sin Far. Mennesket får via Jesus Gud som far. I Evangeliet etter Matteus 11, 27 sier Kristus: « Ingen kjenner Sønnen uten Faderen; heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» Ifølge Paulus er Gud “vår Far” fordi han er Far til Jesus, han som i sin nåde gir oss lov til å få barnekår, og slik skal få del i det enestående forhold som er mellom Faderen og Sønnen. Ånden som forener oss med Sønnen, frigjør oss som brødre og søstre til å kalle Gud for “Abba”.
Dette nære, familiære forhold til Faderen er åpent for alle mennesker, uten forskjell (Rom 8,14f; Gal 4,6). Etter Jesu ord omslutter Guds faderomsorg også andre skapninger (Matt 6,26, jfr også 1 Kor 8,6). Faderen kaller sine barn til et liv i kjærlighet og lydighet. Derved er han ikke en tyrannisk, autoritær og dominerende far som holder sine barn hos seg med makt. Han tillater dem rom og frihet til å bli hva han ønsker de skal bli. Han oppdrar også sine barn i kjærlighet og barmhjertighet etter som de, ved Den Hellige Ånds kraft, vokser opp og når den fulle modenhet, som sin himmelske Fars sønner og døtre. Gjennom Ånden blir de kristne delaktige i den korsfestede og oppstadne Sønns liv, og gis derfor rett til å kalle Gud sin Far, Abba, slik Jesus gjorde (Rom 8,14<17). I, med og gjennom ham går de i forbønn for hverandre og for verden. Som Guds barn har de del i det samfunn Sønnen har med Faderen.
Gud overstyrer ikke sine skapningers selvstendige handlinger, men om en synder ikke gjør bot og vender om, kan en ikke flykte fra Guds dom. Men synderen må selv ta konsekvensen av sin synd (rom 1,18ff.), som til slutt fører til død. Men Faderens kjærlighet, som viste seg ved at han sendte sin Sønn for å forsone og forløse verden, har som mål å hindre menneskeslektens synd i å ødelegge Guds skaperverk. Mennesker blir Sønnens (Jesu) brødre og søstre ved at de ved dåpen får del i Jesu Kristi død og oppstandelse. Slik Sønnen var lydig like til døden, slik er også kristne kalt til å følge den samme vei, vitende at slik Gud i sin farskjærlighet reiste Sønnen fra de døde, slik ønsker Faderen ut fra den samme kjærlighet å gi evig liv til alle døpte.
Konklusjon: Som vi ser har idéen om Gud som far en helt spesiell posisjon i Kristendommen, både i Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Grunnen til dette er at Bibelen omtaler han som kilden til alt. Han “er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden” (Efeserne 3:15). Men i tillegg til å være den som skapte verden og opprettholder den, er han også Jesu Kristi far. Jesus Kristus stammer fra Adam, som alle mennesker gjør, men også Abraham. Derfor er Kristus en del av Israels ætt (Matt 1),og gennom ham blir Gud Far i en personlig forstand for alle som er gjenfødt. De troende blir “ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.” (Joh 13).
Gud Faderen er kort sagt far til mennesket slik det var ment å være. Mennesket kan bare bli rettferdig og rent ved å ta imot Gud via Jesus, sin enbårne og evige sønn. Da kan mennesket kalle seg Guds barn.
Kilder:
http://no.bibleinfo.com/topics/topic.html?id=50
http://www.bronebakk.no/anine/krl/arbeidsmappe/oppgaver/Gudsforstaaelsen.htm
http://no.wikipedia.org/wiki/Gud_fader
“Vi bekjenner den ene tro” - et studiedokument fra Faith and Order ( en økumenisk utlegning av den apostoliske tro, slik den bekjennes i Den nikensk-konstatinopolitanske trosbekjennelse 381)
