Diktatoren Idi Amins ord “sionisme er rasisme” brukt i hans oppfordring til utslettelsen av Israel i 1975, ble kort tid senere brukt som resolusjonsforslag i FN. De vest-europeiske landene, inkludert Israel og USA reagerte kraftig på forslaget, men “sionisme-resolusjonen” ble vedtatt på grunn av stemmene til de arabiske og kommunistiske landene, inkludert de fleste afrikanske. Den 10.november 1975 vedtok altså FNs generalforsamling at “sionisme er rasisistisk diskriminering”. Ved å gjøre dette satt de Israel i samme bås som apartheid-regimet i Sør-Afrika, og kalte grunnlaget for Israels gjenopprettelse for illegitim.
Som en naturlig følge av resolusjonen ble det en heftig debatt i USA om de skulle melde seg ut av FN, samtidig som tilliten til FN sank radikalt i Vest-europa. Resolusjonen hadde skapt en sterk splittelse mellom den tredje verden og de vestlige landene, og den motvirket selve intensjonen bak opprettelsen av FN: å være en uavhengig fredsmekler. Det paradoksale er at da en slik sterk anti-israelsk bølge preget FN, foregikk det konstruktive forhandlinger mellom USA, Israel og Egypt, som førte til tilbaketrekning og fredsavtale. For at FN skulle få lov av USA å spille viktig rolle etter den kalde krigen i 1991, måtte de oppheve sionisme-resolusjonen. De fleste kommunistiske landene gikk også inn for å oppheve den, takket være den friheten de nå hadde blitt gitt, mens den arabiske verden ikke akkurat var så veldig fornøyd.
Historien viser oss at FNs politikk har vært og kan fortsatt være et resutltat av et usunt maktforhold i internasjonal politikk. Mange tvilsomme stater har sentrale roller i FN-systemet. Derfor tror jeg at det er det lite lurt av Norge, og Europa ellers, å ha en blind tillit til FN mens vi stadig forverrer vårt forhold til USA.
Categories:
